Derfor betaler jeg ikke ekstra ned på studielånet

I kommentarfeltet til den siste månedsrapporten for min økonomi fikk jeg et spørsmål fra Abeltveit om hvorfor jeg ikke betaler ned ekstra på lånet mitt. Det finnes mange argumenter både for og mot å bruke sparepengene til å nedbetale gjeld. Tilbake i februar gav jeg noen argumenter for hvorfor det kunne være lurt å bruke det lave rentenivået til å bygge en buffer fremfor å betale ekstra ned på boliglånet.

Studielån eller boliglån?
Årsaken til at jeg ikke betaler ekstra ned på studielånet mitt er at vi (Fruen og meg) etter all sannsynlighet kommer til å ta opp boliglån lenge før jeg klarer å betale ned hele studielånet.

La oss si at jeg klarer å betale ned 100 000 kroner ekstra på studielånet frem til den tid. Da må vi i så fall ha et boliglån som er 100 000 kroner høyere når den tid kommer.

Og i valget mellom 100 000 i studielån eller 100 000 i boliglån er det rimelig opplagt at førstnevnte er å foretrekke.

Gratis gjeldsforsikring
Årsaken til det er at studielån har rekke fordeler innebygget. Bl.a. rett til betalingsutsettelse uavhengig av årsak. Det er også rentefritak ved arbeidsledighet, sykdom, eller omsorgsansvar over tre mnd. Skulle jeg bli mer enn 50 % ufør vil også hele eller deler av gjelden bli slettet.

Og skulle jeg dø før lånet er ferdig betalt så slettes restgjelden. Slike betingelser får du ikke noen steder på boliglånet ditt uten å kjøpe en gjeldsforsikring.

Alle disse elementene av innebygget "gjeldsforsikring" er så gunstige at jeg foretrekker et høyere studielån i dag og heller et lavere fremtidig boliglån.

Egenkapital
Som om ikke det er nok; 100 000 kroner i sparepenger kan brukes som egenkapital ved lån til bolig. 100 000 i nedbetalt studielån teller ikke som egenkapital.

Status for min økonomi per 1. november

Etter tre måneder med nedgang i formuen kom det en etterlengtet oppgang i oktober måned. Formuen min økte med 6 000 kroner, hvilket er en god del mindre enn planlagt. Jeg sløser fortsatt for mye med penger.

Den siste måneden har det foregått mye både på jobben og i privatlivet som har krevd tid og krefter (og penger). Dermed har det blitt lite tid igjen til å lese, skrive og filosofere over økonomi, og resultatet er at pengene ser ut til å få egne ben å gå på.

Binde meg til masten
Jeg tror at noen av det viktigste jeg kan gjøre for å bedre økonomien min er å sette av mer tid til akkurat slike aktiviteter; lese, skrive og filosofere over både min egen og andres privatøkonomi. Når jeg leser om andres fiaskoer så tenker jeg ”den fellen der skal hvert fall ikke jeg gå i!”, og når jeg leser om andres suksess så tenker jeg ”så genialt! Det der skal jeg også lære meg/prøve å gjøre”. Begge deler gir meg inspirasjon til å styre mine egne penger på en mer fornuftig måte.

Og jeg merker at jeg har vært alt for lite inne på forumet pengevett.com den siste tiden. Akkurat nå er det 147 diskusjonstråder med nye innlegg jeg ikke har fått tid til å lese, og langt mindre kommentere.

Å skrive om økonomi hjelper meg å omsette inspirasjonen i praktiske handlinger. Jeg er jo tvunget (selvpålagt sådan) til å rapportere om mine egne økonomiske suksesser og fiaskoer hver eneste måned i statusrapportene. Slik prøver jeg å binde meg selv til masten.

Og den siste tiden har altså min mentale innsats vært rettet inn mot andre ting enn økonomi, med den konsekvens at hjernen min overhode ikke har følt seg bundet til noen mast. Dette er ren psykologi, men så er jo også penger i stor grad et psykologisk fenomen.

Status
Status for min privatøkonomi per 1. november var som følger:

Sum eiendeler: kr 296 000,- (+ 2,8 %)
Sum gjeld: kr 386 000,- (+ 0,5 %)
Sum formue: - kr 90 000,- (+ 6,2 %)

Siden nyttår har formuen økt med litt over 118 000 kroner, eller omtrent 12 000 kroner per måned. Det er ikke så aller verst, men jeg tror likevel jeg kan vinke farvel til målet mitt om en økning på 170 000 kroner for året sett under ett. Hver av årets to siste måneder må føre til en økning i formuen min på 26 000 kroner om jeg skal nå målet, og når snittet hittil ligger under det halve av dette så er dette ikke lenger realistisk. Særlig ikke når vi tar i betraktning at det er to dyre måneder som ligger foran oss; julegavene vil gjøre et innhugg på bankkontoen i november og selve julefeiringen vil kreve sitt i desember.

Nytt mål?
Bør jeg sette meg et nytt mål for hva formuen skal øke med i 2009 all den tid jeg erkjenner at eksisterende mål ikke lar seg innfri? Kanskje burde jeg det. Men vil ikke det bare være en måte å lure meg selv?

La oss si at jeg setter et nytt mål om å øke formuen med 120 000 kroner totalt for 2009. Da mangler jeg kun 2 000 kroner for å nå målet. I januar kan jeg høylytt proklamere at jeg har vært flink og levert et resultat som overgår målsetningen, alle har glemt den opprinnelige målsetningen jeg satte meg, og jeg får muligheten til å sole meg i glansen av min egen dyktighet.

Jeg tror ikke det vil sette meg i bedre stand til å nå nye mål for 2010 (som snart skal settes). Kanskje tvert i mot. Da blir det jo ikke så viktig å nå målet da – jeg kan jo bare sette meg et nytt om det ikke funker.

Nei, jeg holder fast på målsetningen om å øke formuen med 170 000 kroner i inneværende år, og så håper jeg at min egen frykt for ydmykelsen ved å rapportere fiasko ved årsskiftet vil binde meg fastere til masten enn noen gang.

Her kan du lese tidligere statusrapporter.

Foto: Kriss Szkurlatowski, sxc.hu

Bør skattelistene være offentlige?

For et par uker siden ble skattelistene lagt frem, og tradisjonen tro dukket også debatten om offentliggjøring opp. Det er kanskje ikke så rart. Selv myndighetene har vinglet frem og tilbake i denne saken.

Først var skattelistene hemmelige, så ble de offentlige, så ble det innført restriksjoner hvor du måtte taste inn fullt navn, alder og postnummer for å få frem opplysninger. I tillegg måtte du taste inn en kode for hvert eneste søk. Skattelistene var også tilgjengelige i kun noen få uker etter offentliggjøringen. Nå er altså skattelistene atter offentlige.

Jeg har slitt med å bli enig med meg selv om jeg synes at skattelistene bør være offentlige eller ikke, men jeg har tilslutt tvilt meg frem til en konklusjon.

Hensynet til personvern
Et av argumentene mot å offentliggjøre inntekt, skatt og formue for hver enkelt er hensynet til personvernet. Kriminelle kan bruke (og har brukt) opplysningene i jakten på passende ofre. Det kan være både ”småkriminelle” som lurer på hvilket hus de skal bryte seg inn i, eller det kan dreie seg om ID-tyveri hvor personer mister kontroll over post, nettbank og betalingskort.

Et annet argument er at opplysningene føles private. ”Naboen min har ingenting med hvor mye jeg tjener. Dette er en sak mellom meg og skattemyndighetene.” Det er åpenbart at mange av søkene som bli gjort i skattelisten skyldes ren kikkerlyst.

Kikkermentalitet
Jeg har selv sjekket både kollegaer, familiemedlemmer og venner. Har jeg strengt tatt et behov for disse opplysningene? Kanskje med unntak av kollegaer hvor opplysningene kan brukes i egne lønnsforhandlinger, kan det neppe forsvares at jeg TRENGER å vite hva andre tjener.

Men nysgjerrigheten og kikkerlysten er stor. Det viste seg også i kommentarfeltet på Dragens siste gjesteinnlegg, hvor en anonym kommentator var svært giret på å få vite hvor stor inntekt Dragen har.

Jeg har forståelse for argumentene mot offentliggjøring, men jeg ser også gode argumenter for.

Å ha en velferdsstat er som å spise tapas
Tenk deg en gjeng som er på restaurant (samfunnet) og spiser 10 retters tapas (nyter velferdsgoder). På forhånd blir de enige om at alle kan spise til de er mett (de som har størst behov får flest velferdsgoder) og at de vil dele regningen slik at den som tjener mest skal betale en forholdsvis større andel enn de andre (progressiv beskatning). Hvor mye hver enkelt spiser av de ulike rettene (skole, barnehage, sykehus, veier, BSU, statssubsidierte boliglån osv.) vil selvsagt variere etter hvor sulten den enkelte er. Etter måltidet er over kommer servitøren (Sigbjørn Johnsen) med regningen. Noen av gjestene insisterer på å betale til servitøren i hemmelighet. De ønsker rett og slett ikke å fortelle sine medgjester hvor mye de har betalt for sin del av måltidet. Er det underlig om dette skaper missnøye rundt bordet?

Skatteinntektene er et fellesgode. Er det da urimelig å få vite hvor mye hver enkelt har bidratt med? Jeg synes ikke det. Så lenge det store flertallet er enig om at vi skal ha en velferdsstat er det også fornuftig at vi har muligheten til å se hvor mye hver enkelt har bidratt med til fellesskapet.

Logisk brist
Men her kommer det opp et moment som gir meg noen utfordringer. Dersom det er logisk at alle som har spist av samme måltid har rett til å få vite hvor mye hver av de andre har betalt, burde det ikke da også være en rettighet å få vite hvor mye hver enkelt har spist?

Hvis dette prinsippet skulle gjennomføres så holder det ikke å bare offentliggjøre betalt skatt. Vi måtte også få vite hvor mye velferdsgoder hver enkelt har konsumert. Hvor mye fikk naboen i trygd? Hvor mye fikk kollegaen i sykepenger, og hvor mange kroner fikk sjefen i rentefradrag? Hvor mye koster spesialundervisningen til Herr Hansens barn, og hvor store subsidier fikk Fru Pettersen på sine medisiner på blå resept?

Denne type opplysninger mener jeg at ikke bør offentliggjøres. Men jeg har altså tvilt meg fremt til at skattelistene bør være offentlig tilgjengelige, selv om jeg ser at det er en logisk brist i å publisere det ene uten å publisere det andre.

Hva mener du? Bør skattelistene var offentlige?

PS! Min skattbare inntekt var i fjor 371 000 kroner og jeg betalte 129 000 kroner i skatt. Formuen er kroner null.

PPS! På torsdag kommer statusoversikten for min økonomi forrige måned.