torsdag 26. februar 2009

Betale ned gjeld eller spare?

Nå som renta på boliglån har gått kraftig ned, og mest sannsynlig vil synke ytterligere, er det mange familier som må ta stilling til hvordan de skal bruke rentebesparelsen. Porteføljeforvalter Gunnar Torgersen i Holbergfondene har regnet ut at en familie med to millioner i gjeld får redusert sine renteutgifter med kr 47 000,- etter skatt. Spørsmålet for mange blir om de skal spare dette beløpet for fremtiden, eller om de skal bruke det til forbruk i dag.

Dagens Næringsliv refererer i dag til en undersøkelse Synovate har gjort for DnB Nor hvor 32 % svarer at de ”helt sikkert” eller ”antagelig” vil øke forbruket de neste månedene, mens 45 % svarer det samme på spørsmålet om de vil spare mer. Det er altså en god del flere som sier at de vil spare, enn det er folk som sier at de vil øke forbruket. Hele artikkelen kan leses i papirutgaven av DN. Nettutgaven har en forkortet versjon.

Nå er det som kjent ikke uvanlig at folk svarer en ting i en undersøkelse og gjør noe helt annet i virkeligheten. Spørsmålet blir jo da om folk kommer til å spare mer eller mindre enn det de sier at de vil gjøre. Jeg tror ganske sikkert at folk kommer til å spare mindre. Det er litt med sparing som det er med nyttårsforsetter. Tanken og intensjonene er gode, men det har en tendens til å skjære seg i den praktiske gjennomføringen.

Da de samme spørsmålene ble stilt i november svarte bare 21 % at de ville bruke mer. Andelen som ville øke sparingen den gang var 56 %. Nå er det for så vidt ikke underlig at flere ønsker å bruke mer penger nå enn midt i den verste finansstormen i høst. Den gang var usikkerhet mye større en i dag, samtidig som det er mange som har fått bedre råd siden den gang. Jeg er likevel overrasket over hvor få det er som ønsker å spare mer. Må ikke dette bety at folk har en forventning om at dagens lave rente skal vedvare? I så fall tror jeg folk tar feil. Jeg tror ikke at jeg er en bedre spåmann enn resten av befolkningen, og jeg vet ikke noe mer enn andre om hvor lenge denne økonomiske nedturen skal vare. Men jeg forstår at så snart krisen er over så må renten tilbake til et normalt nivå. Dess kortere tid krisen varer, dess kortere tid til renten skal opp igjen. Dette bør være et godt argument for å øke sparingen i dag. Skulle renten holde seg lav lenge så er det nettopp på grunn av at krisen blir langvarig. Og med en langvarig krise vil mange som i dag tror at de har trygge jobber likevel oppleve oppsigelser. Dette bør være et argument for mange om likevel å øke sparingen selv om de tror at renten vil holde seg lav lenge. Unntaket vil selvsagt være for dem som har svært sikre jobber også i nedgangstider, slik som mange i offentlig sektor har.

Sjeføkonom i First Securities Harald Magnus Andreassen mener at folk bør benytte rentenedgangen til å betale ned ekstra på boliglånet. Begrunnelsen er at du har høyere rente på boliglånet enn det du har i innskuddsrente. Følgelig vil du komme bedre ut av det ved å nedbetale gjeld. Dette har selvsagt Andreassen helt rett i. Men han glemmer noe veldig viktig. Hva skjer om du mister jobben? Tror du banken kommer til å være ekstra snill med deg om du mister jobben i 2010, fordi du betalte ned ekstra på lånet ditt i 2009? Neppe! Hans Petter Skogstad, daglig leder i analysebyrået Makrosikt, mener at folk heller bør utnytte lavere lånekostnader til å styrke sin egen buffer, nettopp for å ha noe i reserve om du skulle risikere å bli arbeidsledig.

Her tror jeg Skogstad er inne på noe veldig fornuftig. La meg vise hvorfor ved et lite eksempel: Fru Gjeldfri og Herr Sparesen kjøper hver sin halvpart av en tomannsbolig. Ingen av dem har egenkapital så begge låner hele kjøpesummen på 2 millioner. Gjeldfri og Sparesen er kollega i samme firma og tjener akkurat like mye. Mens Gjeldfri er livredd boliglån, og betaler ned så mye ekstra hun klarer hver måned, er Sparesen livredd for ikke å ha penger i bakhånd. Sparesen betaler derfor bare akkurat det han må på lånet, og sparer resten som en krisebuffer i banken. Etter en viss periode sitter Sparesen med et boliglån på kr 1,9 mill og kr 300 000,- i banken. Fru Gjeldfri har i samme periode klart å redusere sitt boliglån til kr 1,6 mill, mens bankkontoen fortsatt er tom. Begge to har altså spart kr 300 000,- ekstra, men de har spart på ulik måte. Samtidig som dette har skjedd har boligmarkedet havarert, og begge to opplever at boligen deres har falt med 20 % i verdi.

Så skjer det tragiske at arbeidsgiveren til Gjeldfri og Sparesen går konkurs. Begge blir arbeidsledige, og ingen av dem klarer å finne nytt arbeid på kort sikt. Og siden de for tiden er uten inntekt, så er det heller ingen av dem som får ta opp nye lån i banken. Sparesen har penger i en krisebuffer og klarer fortsatt å betjene lånet sitt i noen måneder. Gjeldfri har ingenting i reserve og misligholder lånet sitt alt ved neste forfall.

Hvem sitt hus tror du havner først på tvangssalg? Det er helt opplagt at Gjeldfri mister huset sitt først. Og det kunne faktisk skjedd også om Sparesen ikke var flink å spare opp en buffer, men tvert i mot hadde ”sløst bort” de tre hundretusen på sydenturer og flatskjerm. Hvorfor? Jo, tenk deg saken fra bankens side. To kunder har misligholdt låneforpliktelsene sine. I det ene tilfelle skylder kunden oss 1,6 millioner kroner som er omtrent det samme vi kan få for boligen på tvangssalg (2 mill minus 20 %). Ved å sende Gjeldfris hus på tvangssalg får vi med andre ord tilbake hele lånebeløpet. Den andre kunden skylder oss 1,9 millioner kroner, men om vi begjærer huset tvangssolgt så kommer vi til å tape tre hundretusen (1,9 mill minus 1,6 mill). Vil du tape null, eller vil du tape tre hundretusen? Selvsagt ønsker vi ikke å tape mer penger enn vi må. Derfor tvangsselger vi først Gjeldfri sitt hus, og så håper vi i det lengste at markedet bedrer seg slik at vi slipper å realisere et tap på huset til Sparesen. Resultatet kan faktisk bli at den flittige og pliktoppfyllende bankkunden må gå fra gård og grunn lenge før kunden som brukte alle pengene sine på sydenturer og flatskjermer.

Om du nå tror at moralen er å kjøpe flatskjerm fremfor å nedbetale lån så har du dessverre missforstått. Moralen er at en krisebuffer er noe av det viktigste du kan skaffe deg her i livet. Og den bør være stor!

4 kommentarer:

  1. Helt enig i at en krisebuffer er viktig. Men en sekssifret buffer er å ta litt hardt i for min egen del. Kombinasjonen av dagpenger og mulighet for en avdragsfri periode er godt nok for meg. Kan ellers legge til at om banken velger å tvangsselge også huset til Sparesen for 1,6 mill, så taper de ikke automatisk de resterende trehundretusen. Her til lands følger jo restgjelden boligeieren etter et tvangssalg, i motsetning til i USA f.eks.

    SvarSlett
  2. Du har et viktig poeng i at restgjelden følger boligeieren. Det kan nok sikkert påvirke måten bakene tenker på. Men samtidig bør det jo være et enda sterke argument for boligeiere å gjøre alt som står i ens makt for å hindre at boligen en dag skal havne på tvangsauksjon.

    Med det sikkerhetsnettet som velferdsstaten har bygget opp rundt oss så har du helt rett i at vi ikke MÅ ha en seksiffret buffer. Men jeg har likevel en plan om å skaffe meg det. Liker ikke tanken på å være avhengig av andres beslutninger eller godvilje for at jeg skal klare meg.

    SvarSlett
  3. Du må være den gjerrigste personene i Norge. Trist å se noen kan være overflatisk.

    SvarSlett
  4. Betale ned gjeld er viktig, men det er også sparing!

    SvarSlett