Jeg driver stadig vekk og forteller meg selv hvor viktig det er å ha fokus på et mål, slik at ikke spontane innfall hindrer meg på veien. Innimellom har jeg noen ekstra lange arbeidsdager, og i dag har vært en slik dag. Vanligvis pleier jeg da å spise gratis middag på en café rett rundt hjørnet hvor arbeidsgiver har bedriftsavtale, noe som også var planen min i dag.
Slik gikk det dog ikke. Like før jeg skulle ut for å spise ringte Fruen og fortalte at hun var rett i nærheten av jobben min. Hun har hatt fri i dag, og hadde brukt mesteparten av tiden på shopping. Nå ville hun at vi to skulle spise sammen. Og jeg er i grunnen ikke vanskelig å be når det kommer til mat. Så det som kunne blitt en gratis middag endte i stedet opp på kr 280,-. Under middagen viste Fruen meg noe av det hun hadde shoppet, og jeg nikket og smilte og var helt enig i at det var fine ting hun hadde kjøpt.
Klok av skade stillte jeg ikke de avgjørende kontrollspørsmålene: 1. Trengte du/jeg/vi disse tingene? 2. Var det noe som helst av det som ble kjøpt som stod oppført på handlelisten eller budsjettet? 3. Hva kostet dette?
Jeg tror Fruen ville svart et klart og tydelig ja på spørsmål 1, men det skyldes nok at hun ikke helt har sett forskjellen mellom ønsker og trenger. På spørsmål 2 måtte nok også Fruen svart nei. Det siste spørsmålet vil jeg helst ikke tenke på.
Men nå skal ikke jeg sitte her og late som om jeg er så mye bedre selv. Senest i går kjøpte jeg nye Ilse Jakobsen støvler til Fruen. Der gikk det en god tusenlapp ut av kontoen. Ikke det - hun trengte virkelig støvler, men kjøpet var overhode ikke planlagt. Det var en ren impulshandling. Impulshandel er et tegn på dårlig selvdisiplin, og med dårlig selvdisiplin kommer veien til rikdom til å bli fryktelig bratt. Det er på tide at jeg tar meg selv i nakken og finner igjen fokus.
Slik gikk det dog ikke. Like før jeg skulle ut for å spise ringte Fruen og fortalte at hun var rett i nærheten av jobben min. Hun har hatt fri i dag, og hadde brukt mesteparten av tiden på shopping. Nå ville hun at vi to skulle spise sammen. Og jeg er i grunnen ikke vanskelig å be når det kommer til mat. Så det som kunne blitt en gratis middag endte i stedet opp på kr 280,-. Under middagen viste Fruen meg noe av det hun hadde shoppet, og jeg nikket og smilte og var helt enig i at det var fine ting hun hadde kjøpt.
Klok av skade stillte jeg ikke de avgjørende kontrollspørsmålene: 1. Trengte du/jeg/vi disse tingene? 2. Var det noe som helst av det som ble kjøpt som stod oppført på handlelisten eller budsjettet? 3. Hva kostet dette?
Jeg tror Fruen ville svart et klart og tydelig ja på spørsmål 1, men det skyldes nok at hun ikke helt har sett forskjellen mellom ønsker og trenger. På spørsmål 2 måtte nok også Fruen svart nei. Det siste spørsmålet vil jeg helst ikke tenke på.
Men nå skal ikke jeg sitte her og late som om jeg er så mye bedre selv. Senest i går kjøpte jeg nye Ilse Jakobsen støvler til Fruen. Der gikk det en god tusenlapp ut av kontoen. Ikke det - hun trengte virkelig støvler, men kjøpet var overhode ikke planlagt. Det var en ren impulshandling. Impulshandel er et tegn på dårlig selvdisiplin, og med dårlig selvdisiplin kommer veien til rikdom til å bli fryktelig bratt. Det er på tide at jeg tar meg selv i nakken og finner igjen fokus.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar