Tap i Oljefondet er bra

Det har de siste dagene blitt slått stort opp i media at Oljefondet har tapt mye penger. Årsrapporten som ble lagt frem onsdag viser at avkastningen var på minus 633 milliarder kroner. Dette utgjør omtrent kroner 300 000,- per husholdning, og betyr at all gevinst siden 1998 fordunstet i løpet av fjoråret.

Ikke uventet har dette ført til et hylekor uten like. Alle er sure og sinte på Regjering og Norges Bank for at de har rotet bort pengene våre. Legg ned Oljefondet, roper Per Valebrokk i en kommentar på E24.no. ”De har tatt sparepengene våre, sprunget til Wall Street og spilt dem bort,” sier Øystein Stray Spetalen til Aftenposten. ”En tragedie”, er kommentaren til økonomiredaktør i Aftenposten Ola Storeng.

Men er det noen grunn til dette hylekoret da? Etter min mening er det ikke det. Tvert i mot burde vi jublet. Vi burde alle sammen jublet over at internasjonale aksjemarkeder har gått ”i dass” siste år, og jeg skal forklare deg hvorfor.

Da Oljefondet startet sine investeringer hadde det et mandat om at 40 % av fondet skulle være i aksjer og 60 % i obligasjoner. Det er allment akseptert at over tid så vil aksjer gi høyere avkastning enn obligasjoner, og derfor vil Oljefondet kunne øke sin avkastning ved å øke andelen som er investert i aksjer. I 2007 ble det vedtatt at aksjeandelen skulle økes til 60 % mens obligasjonsandelen skulle reduseres til 40 %. Siden fondet er så gigantisk stort er det ikke gjort over natta å kvitte seg med sånne mengder obligasjoner for å øke aksjeandelen tilsvarende. Dette tar selvsagt tid. Faktisk tar det så lang tid at ved årsskiftet så var aksjeandelen fortsatt ikke kommet høyere enn 49,6 %. Fallet i aksjeverdiene i 2008 er selvsagt en del av forklaringen på hvorfor en fortsatt ikke er ferdig med å øke aksjeandelen.

Men konsekvensen er at Oljefondet nå kjøper aksjer i stor stil til en mye billigere penge enn det kunne gjøre for ett eller to år siden. Alternativet til finanskrisen og børsnedgangen ville vært at Oljefondet hadde kjøpt seg inn i stort sett de samme selskapene til en mye høyere pris. Og på ett eller annet tidspunkt kommer børsene til å stige igjen, og så lenge vi ikke er dum nok til å selge oss ut nå vil gevinsten i fremtiden blir meget behagelig. Hylekoret er altså forbannet over av vi nå kan kjøpe store internasjonale selskaper på tilbud.

La oss ta et litt mer hverdagslig eksempel. Tenk deg at du har en utslitt garderobe som trenger fornyelse. Siden du føler at det blir litt voldsomt å skifte ut hele garderoben på en dag bestemmer du deg for å gjøre det gradvis de neste månedene etter hvert som du får lønn. I desember finner du en fin genser på H&M til kr 300,- som du kjøper. Genseren viser seg å være så behagelig å gå med at du etter en tid bestemmer deg for at du skal ha to til av samme type. Derfor tar du med deg 600 kroner og stikker innom H&M på nytt. Nå viser det seg at den genseren som du kjøpte i desember er satt ned i pris til 100 kroner. Blir du glad eller lei deg?

I følge Øystein Sprøyt Spetalen bør du bli lei deg, siden du betalte 200 kroner mer i desember enn du ville gjort om du hadde ventet til i dag. De fleste fornuftige mennesker derimot ville blitt overlykkelige. Du har jo alt bestemt deg for at du skal ha to gensere til, og du er i utgangspunktet villig til å betale 300 kroner per stykk. Nå kan du enten kjøpe seks gensere til for samme pris, eller du kan kjøpe de to ekstra genserne du hadde planlagt og fortsatt ha 400 kroner til overs. Nei og nei så trist…

Ved begynnelsen av 2008 eide Oljefondet ca 0,75 % av alle børsnoterte selskap i Europa. I dag er tilsvarende eierandel ca 1,5 %. Vi har med andre ord doblet eierandelen vår i store solide selskaper hvorav de fleste etter all sannsynlighet vil produsere behaglige overskudd i flere generasjoner fremover.

Det kan godt argumenteres for at timingen for å starte opptrappingen av aksjeandelen var dårlig, siden dette startet mens aksjene var på sitt dyreste. På samme måte kan vi nå i ettertid også argumentere for at starttidspunktet for hele Oljefondet var lite heldig. De første kronene ble tilført fondet i 1996, men det var først på sluttet av 1990-tallet at fondet fikk en størrelse av særlig betydning, med andre ord midt under dotcom-feberen.

Oljefondet, eller Statens Pensjonsfond – Utland som det egentlig heter, er det suverent største fondet i Europa og ett av de aller største i verden. Mesteparten av fondet skal stå urørt i 30 – 50 år, før vi gradvis begynner å hente pengene hjem for å betale pensjonene til en aldrende befolkning. Avhengig av fremtidig oljepris og hvor mye mer olje vi klarer å hente opp fra Nordsjøen så kan det godt tenkes at den totale levetiden på Oljefondet blir på nærmere 150 – 200 år. Med andre ord vesentlig lenger tidshorisont enn den gjennomsnittlige aksjeeier. Og med en slik tidshorisont blir det meningsløst å prøve å time topper og bunner i markedet. Etter all sannsynlighet vil Oljefondet kom best ut av det ved å handle verdipapirer i omtrent samme tempo som pengene føres inn i fondet.

Og i 2008 ble fondet tilført 384 friske oljemilliarder, og samtlige ble brukt til å kjøpe aksjer. Som nå har falt enda mer i verdi. Bedriftene er altså blitt enda billigere, og for hver måned som går bruker vi nye oljemilliarder til å kjøpe en større andel av dem. Er ikke det herlig å tenke på?

Er du opptatt av dine fremtidige pensjoner – og ikke minst dine barnebarns pensjoner - så bør du håpe på at børsoppgangen lar vente på seg lenge nok til at vi får kjøpt så mye som mulig av verdens bedrifter til tilbudspris.

Foto: rore_d sxc.hu