Vi har fått nytt familiemedlem

For noen uker siden kom jeg over en liten kattepus som satt i veikanten et lite stykke unna der vi bor. Den så ut som en bitte liten ulldott der den satt helt forskremt og så på meg da jeg stanset bilen. Jeg kunne ikke se tegn til hverken kattemamma eller folk, så jeg hadde ikke noe annet valg enn å ta kattungen med meg. Pus kunne ikke være mer en ca tre uker gammel, så den var hvert fall alt for liten til å være på tur på egenhånd. Alternativet til å ta med meg Pus ville være å la han ligge igjen for å dø.

Og det er det visst mange som gjør nå i ferietiden. I følge Dagbladet er sommeren høysesong for å dumpe kjæledyr. Om det er dette Pus er blitt et offer for er jeg ikke sikker på, men jeg klarer ikke finne så mange andre forklaringer. Det er hvert fall ingen som har tatt kontakt selv om vi har lagt lapp om funnet kattunge i samtlige postkasser i området.

Og dermed så har vi altså fått et nytt familiemedlem. Jeg har ingen erfaring med katt fra før, men Fruen hadde katt store deler av barndommen. Og hun er mildt sagt begeistret over at vi har fått Pus i hus. Til å begynne med var jeg mest bekymret over at Pus egentlig burde vært hos mammaen sin, men nå ser det ut til å gå veldig bra. Han vokser for hver dag som går, hopper og leker, og maler som en katt (bokstavelig talt). Og når han kommer krypende opp i halsgropen min og legger seg godt til rette mens jeg ligger på sofaen så er også jeg solgt. Pus er blitt en del av familien.

Alt første kvelden jeg fant Pus bar det av sted til dyrebutikken for å kjøpe morsmelkerstatning og fôr til kattunger. Til å begynne med måtte Pus mates med tåteflaske før vi gikk over til at han slurpet i seg fra en teskje. Nå eter han snart som en hest. Og dermed må vi også opprette en ny post i budsjettet. Men hva koster det i året å ha katt? Noen som har en formening om det?

Her finner vi også noe av forklaringen på at vi ikke har klart å hente oss inn igjen med fast handledag. Plutselig kommer vi på at det er noe Pus bare må ha, og så er det avsted til kjøpesenteret igjen. Og når vi først er der så kan vi jo bare stikke innom den butikken og den butikken. Vi er blitt utrolig flinke til å lure oss selv i det siste...

Jeg ser hvert fall alt nå at det ikke blir billig. Først så har det vært en del engangskostnader som kattehus, reisekasse, kattetoalett, matskåler og leketøy og jeg vet ikke hva. Så er det all kattematen vi må kjøpe. Og så er det ormekur og snart skal den vaksineres og sikkert kastreres. Er det forresten smart å kastrere katten? På den ene siden er det langt flere katter i verden enn det er etterspørsel etter, hvilket Pus er et levende bevis på. Og kastrering gjør hankatter roligere. Men på den andre side…skal ikke en mann få lov til å være mann?

Og veterinær er heller ikke billig. Det fikk vi erfare da Pus spiste av ene terrasseplanten til min mor. Det gikk ikke lang tid før Pus begynte å kaste opp og hive etter pusten. I løpet av de neste minuttene ble han helt slapp og livløs, og vi trodde rett og slett at han skulle dø i armene på oss. I hui og hast kastet vi oss i bilen og rakk akkurat nærmeste veterinær før stengetid. Pus ble straks lagt på operasjonsbordet hvor han fikk sprøyte og ble puttet full av kull som motgift. Deretter fikk han intravenøs næring for å komme til hektene igjen. Pris: 1 100 kroner.

Om det var verdt pengene? Mange vil si at det er tullete å bruke så mye penger på en katt. Du kan jo finne en ny kattunge helt gratis i grøftekanten… Jeg synes absolutt det er verdt pengene. Pus er tross alt blitt en del av familien.

Foto: Pengemannen

Større hus og lavere husleie

Vi har fått en kjempemulighet til å redusere kostnadene våre og øke livskvaliteten samtidig. Bestefar har flyttet på aldershjem og han har spurt om vi ønsker å bo i huset hans. Han vil ikke høre snakk om husleie, til nød kan vi få lov til å betale de faste kostnadene som forsikring og kommunale avgifter. Dette er barndomshjemmet som han har vært knyttet til i over 90 år og det er derfor uaktuelt for ham å selge. Det eneste han ønsker er at det skal bo folk der slik at hus og hage blir tatt vare på.

Vi har takket ja til tilbudet, både for å glede bestefar og for å spare kostnader. Og ikke minst vil det bedre vår egen bosituasjon. Dermed blir denne sommeren brukt til en del lettere oppussing før vi går i gang med selve flyttingen. Jeg kan i utgangspunktet ikke fordra å flytte. Alt arbeidet med å pakke ned og pakke ut klær og kopper og glass og nips og naps er ikke det som frister mest i sommervarmen. Denne gangen tror jeg derimot at det skal gå greit. Vi skal ikke flytte lenger enn at det er gangavstand. Gateadressen blir selvsagt ny, men postnummeret blir det samme. Så nå er jeg i gang med å gi tak og vegger et strøk maling, og det samme skal kjøkkeninnredningen få. Deretter er det bare å spasere bort med flyttelasset.

Selv om vi dekker kostnadene ved forsikring og kommunale avgifter regner vi med å spare om lag 4 000 kroner per måned på redusert husleie. Noe av dette kommer nok til å bli spist opp av høyere strømutgifter. Vi flytter tross alt fra en leilighet på 55 kvm til en enebolig med to fulle etasjer pluss kjeller og loft. I tillegg er huset gammelt og oppfyller neppe dagens krav til enøk. Så til høsten skal det bli interessant å se hvordan det går med utgiftene til strøm. Jeg skal hvertfall prøve å følge disse tipsene til strømsparing. Vi har ikke helt bestemt oss for hvordan vi skal disponere pengene vi sparer, men det mest sannsynlige er at de vil gå med til å dekke noen av kostnadene ved neste års bryllup. Uansett kommer dette til å styrke budsjettet vårt ytterligere.

I tillegg til huset følger det med stor hage med ripsbusker, bringebær, stikkelsbær og epletre. Og som om ikke det er nok har hagen både en bekk og et lite drivhus hvor det akkurat er plass til tomatplantene mine. Dette må jo bare bli toppen av lykke. Veien til rikdom handler ikke bare om å skaffe seg størst mulig formue – verdien av livskvalitet er vanskelig å måle i penger.

Foto 1: Mike Wade, sxc.hu

Foto 2: Jotun.no

En tøff måned så langt

Mai har vært en svært vanskelig måned så langt - både økonomisk og følelsesmessig. Da jeg skrev forrige månedsrapport for knappe to uker siden antydet jeg at service på bilen ville komme på rundt 10 000 kroner. Jeg tok feil. Regningen kom på over 15 000 kroner da mekanikeren underveis oppdaget noe ekstra som bare måtte fikses. Jeg er ingen ekspert på bil eller tekniske duppeditter så det er nok ikke så veldig vanskelig å lure meg på dette området – om noen skulle ønske det. Er jeg blitt lurt?

Jeg tror ikke det. Mekanikeren har jeg kjent i mange år, og han er en person jeg har stor tillit til. Det er også hovedgrunnen til at jeg har brukt det samme verkstedet i flere år. Vi har også mange felles venner, så jeg tviler på om jeg er den første han ville prøvd å lure. Men prisen synes jeg likevel er så pass høy at neste gang bilen skal på service eller reparasjon vil jeg hente inn pris fra flere andre verksted.

Dette er også en erfaring som Formuebyggern har gjort seg etter at også han fikk høyere verkstedsregning enn beregnet. En ulykke kommer sjelden alene skriver han – og der må jeg si meg helt enig. I mitt tilfelle kom den i form av en punktering her om dagen. Det har med andre ord blitt en kjempesprekk i bilbudsjettet denne måneden.

Dette er likevel for uvesentligheter å regne i forhold til hva annet mai måned har hatt å by på. Et nært familiemedlem har gått bort så alt for tidlig. En lang og slitsom kamp mot kreften er over. Selv om vi i flere måneder har visst hvilken vei det bar så klarer man aldri å bli helt forberedt på det som skal skje. Det føles så tomt og rart. Vakuum er kanskje det ordet som best beskriver min egen sinnstilstand om dagen. Samtidig føler jeg en enorm lettelse over at det nå er slutt – og det gir meg fryktelig dårlig samvittighet. Er det lov å føle slik når et menneske dør tretti år for tidlig?

Den siste tiden er vi flere familiemedlemmer som mer eller mindre har bodd på sykehuset og byttet på å våke ved sykesengen. Følelsesmessig var dette en veldig sterk opplevelse for både Fruen og meg selv. Og når døden kommer så nær gir det også et helt annet perspektiv på livet.

Dette er sikkert noe jeg kommer til å skrive mer om ved en senere anledning. Men akkurat nå tror jeg ikke at jeg klarer å sette ord på det. Jeg vet ikke helt om det er fordi opplevelsene er så ferske og sterke, eller om det er fordi det føles så privat.

Det har i hvert fall vært en slitsom periode. Vi har stort sett bare vært hjemme for å dusje og skifte klær. I over en uke tror jeg vi bare spiste ett eller to måltider hjemme, mens resten er blitt inntatt på sykehuskafeen eller en bensinstasjon i forbifarten. Det har med andre ord vært full skjærings når det kommer til ukemeny og fast handledag. Jeg har ikke gjort noe forsøk på å summere opp enda, men det virker ganske åpenbart at også husholdningsbudsjettet får seg en kraftig knekk denne måneden. Alt det skal ordnes opp i. Men akkurat nå er økonomi og budsjetter og regninger så lite interessante som de kan få blitt. Planlegging av begravelse og tid sammen med familien er det som betyr noe nå.