Mai har vært en svært vanskelig måned så langt - både økonomisk og følelsesmessig. Da jeg skrev forrige månedsrapport for knappe to uker siden antydet jeg at service på bilen ville komme på rundt 10 000 kroner. Jeg tok feil. Regningen kom på over 15 000 kroner da mekanikeren underveis oppdaget noe ekstra som bare måtte fikses. Jeg er ingen ekspert på bil eller tekniske duppeditter så det er nok ikke så veldig vanskelig å lure meg på dette området – om noen skulle ønske det. Er jeg blitt lurt?
Jeg tror ikke det. Mekanikeren har jeg kjent i mange år, og han er en person jeg har stor tillit til. Det er også hovedgrunnen til at jeg har brukt det samme verkstedet i flere år. Vi har også mange felles venner, så jeg tviler på om jeg er den første han ville prøvd å lure. Men prisen synes jeg likevel er så pass høy at neste gang bilen skal på service eller reparasjon vil jeg hente inn pris fra flere andre verksted.
Dette er også en erfaring som Formuebyggern har gjort seg etter at også han fikk høyere verkstedsregning enn beregnet. En ulykke kommer sjelden alene skriver han – og der må jeg si meg helt enig. I mitt tilfelle kom den i form av en punktering her om dagen. Det har med andre ord blitt en kjempesprekk i bilbudsjettet denne måneden.
Dette er likevel for uvesentligheter å regne i forhold til hva annet mai måned har hatt å by på. Et nært familiemedlem har gått bort så alt for tidlig. En lang og slitsom kamp mot kreften er over. Selv om vi i flere måneder har visst hvilken vei det bar så klarer man aldri å bli helt forberedt på det som skal skje. Det føles så tomt og rart. Vakuum er kanskje det ordet som best beskriver min egen sinnstilstand om dagen. Samtidig føler jeg en enorm lettelse over at det nå er slutt – og det gir meg fryktelig dårlig samvittighet. Er det lov å føle slik når et menneske dør tretti år for tidlig?
Den siste tiden er vi flere familiemedlemmer som mer eller mindre har bodd på sykehuset og byttet på å våke ved sykesengen. Følelsesmessig var dette en veldig sterk opplevelse for både Fruen og meg selv. Og når døden kommer så nær gir det også et helt annet perspektiv på livet.
Dette er sikkert noe jeg kommer til å skrive mer om ved en senere anledning. Men akkurat nå tror jeg ikke at jeg klarer å sette ord på det. Jeg vet ikke helt om det er fordi opplevelsene er så ferske og sterke, eller om det er fordi det føles så privat.
Jeg tror ikke det. Mekanikeren har jeg kjent i mange år, og han er en person jeg har stor tillit til. Det er også hovedgrunnen til at jeg har brukt det samme verkstedet i flere år. Vi har også mange felles venner, så jeg tviler på om jeg er den første han ville prøvd å lure. Men prisen synes jeg likevel er så pass høy at neste gang bilen skal på service eller reparasjon vil jeg hente inn pris fra flere andre verksted.
Dette er også en erfaring som Formuebyggern har gjort seg etter at også han fikk høyere verkstedsregning enn beregnet. En ulykke kommer sjelden alene skriver han – og der må jeg si meg helt enig. I mitt tilfelle kom den i form av en punktering her om dagen. Det har med andre ord blitt en kjempesprekk i bilbudsjettet denne måneden.
Dette er likevel for uvesentligheter å regne i forhold til hva annet mai måned har hatt å by på. Et nært familiemedlem har gått bort så alt for tidlig. En lang og slitsom kamp mot kreften er over. Selv om vi i flere måneder har visst hvilken vei det bar så klarer man aldri å bli helt forberedt på det som skal skje. Det føles så tomt og rart. Vakuum er kanskje det ordet som best beskriver min egen sinnstilstand om dagen. Samtidig føler jeg en enorm lettelse over at det nå er slutt – og det gir meg fryktelig dårlig samvittighet. Er det lov å føle slik når et menneske dør tretti år for tidlig?
Den siste tiden er vi flere familiemedlemmer som mer eller mindre har bodd på sykehuset og byttet på å våke ved sykesengen. Følelsesmessig var dette en veldig sterk opplevelse for både Fruen og meg selv. Og når døden kommer så nær gir det også et helt annet perspektiv på livet.
Dette er sikkert noe jeg kommer til å skrive mer om ved en senere anledning. Men akkurat nå tror jeg ikke at jeg klarer å sette ord på det. Jeg vet ikke helt om det er fordi opplevelsene er så ferske og sterke, eller om det er fordi det føles så privat.
Det har i hvert fall vært en slitsom periode. Vi har stort sett bare vært hjemme for å dusje og skifte klær. I over en uke tror jeg vi bare spiste ett eller to måltider hjemme, mens resten er blitt inntatt på sykehuskafeen eller en bensinstasjon i forbifarten. Det har med andre ord vært full skjærings når det kommer til ukemeny og fast handledag. Jeg har ikke gjort noe forsøk på å summere opp enda, men det virker ganske åpenbart at også husholdningsbudsjettet får seg en kraftig knekk denne måneden. Alt det skal ordnes opp i. Men akkurat nå er økonomi og budsjetter og regninger så lite interessante som de kan få blitt. Planlegging av begravelse og tid sammen med familien er det som betyr noe nå.
Innlegg
